Fjalar!  Helse
HJEMHelse > Sykdommer >
Relateret tema
  - Allergi
  - Barnesykdommer
  - Hoste
  - Kreftsykdommer
  - Luftveis- og lungesyk..
  - Mage-/tarmsykdom
  - Mark-/ormsykdommer
  - Seksuelle sykdommer
  - Soppsykdommer
  - Tropesykdommer

Sponsede linker

Gymgrossisten
Gymgrossisten er Nordens største e-handelsplass for trening, mosjon, diett og kosttilskudd.

Kontaktlinser!
YourLenses selger kontaktlinser via internett i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland.

Barn i magen fra A til Å
Boka tar for seg både tida før og etter du blir gravid, barseltida og de første ukene etter fødselen.

LensWay
- Opp til 50% billigere kontaktlinser - Raske leveranser: 95% av alle ordre sendes innen 20 timer

Ønsker du å annonsere?
Klikk her!
Jernmangel

Det er en sammenheng mellom jerninntaket og energiinntaket ved en vanlig variert kost. Norsk kost inneholder 11–12 mg jern per 10 MJ (ca. 5 mg/1000 kcal). Sagt med andre ord, den som spiser mest, får mest jern og omvendt. Ensidig og jernfattig kost gir negativ jernbalanse og vil kunne føre til jernmangel.


av Kristin Børve    Oppdatert 01.06.2012 11:33:48   

Del på Facebook
annonse

Jernmangel er en utbredt mangeltilstand i verden og er den viktigste årsaken til anemi (mangel på røde blodceller, «blodfattig»). Det er viktig å være oppmerksom på at anemi også kan ha andre årsaker enn jernmangel (for eksempel B12-mangel, folatmangel).


Utviklingen av jernmangelanemi kan deles i tre stadier:

  • Når jernbehovet øker eller inntaket synker, økes jernopptaket, men ikke nok til å opprettholde jernlagrene. Disse minker og kan måles som redusert mengde ferritin i serum.

  • Nesten tømte lagre fører til at transferrinmetningen synker og overføringen av jern til de røde blodcellenes forstadier minker. På dette stadiet opprettholdes gjerne hemoglobinkonsentrasjonen selvom det kan observeres økning av små røde blodceller i blodet, uttrykt ved at MCV (mean corpuscular volume, gjennomsnittlig cellevolum i de røde blodcellene) avtar.

  • Ved vedvarende jernmangel faller konsentrasjonen av hemoglobin til verdier under grenseverdi, det vil si anemi.



Jernbalanse

Daglig gjennomsnittskost har et jerninnhold på 5–15 mg, men av dette opptas (absorberes) bare 10–15 %. Det absorberte jernet transporteres til alle celler og spesielt til den røde benmargen, hvor det brukes til produksjon av røde blodceller. Et eventuelt overskudd lagres i benmarg, milt og lever som ferritin og hemosiderin.

Kroppen har stor evne til å holde på jernet ved at det benyttes flere ganger. Når de røde blodcellene er ca. 120 dager gamle, brytes de ned, men jernet fra cellenes hemoglobin vil transporteres tilbake til benmargen og inngå i dannelsen av nye røde blodceller eller lagres. De daglige tapene av jern er derfor forholdsvis små. En voksen mann taper omkring 1 mg daglig gjennom avføring, svette og urin (basale tap). Kvinner i fruktbar alder har i tillegg til dette et jerntap på grunn av menstruasjon, i gjennomsnitt 25 mg per periode eller 0,7 mg per dag. P-piller minsker og spiral øker menstruasjonstapene.

For at kroppen skal være i jernbalanse, må jerntilførselen dekke tap, som basaltap og menstruasjonstap, og behov til vekst, som lengdevekst (med økning i blodvolum) og svangerskap. Ved spesielt store menstruasjonsblødninger og svangerskap kan det være vanskelig å dekke jernbehovet bare med kosten, og ekstra jerntilskudd kan derfor være nødvendig.


Jern i kosten

Jerninnholdet i de forskjellige matvarene varierer fra 0 til 30 mg jern per 100 gram. Blod og innmat er matvarer som inneholder spesielt mye jern. Kjøtt, brød, leverpostei og grønne bladgrønnsaker er også jernrike matvarer. Tidligere inneholdt brunost en del jern fordi jerngryter ble brukt i produksjonen. Fra 1972 ble alle brunostproduktene tilsatt jern for å holde jerninnholdet oppe. Det er vist at dette jernet (FeSO4) tas lett opp i tarmen. Fra slutten av 2001 er bare brunost og prim beregnet på barn tilsatt jern.

En vurdering av matvarens verdi som jernkilde kan imidlertid ikke baseres på matvarens jerninnhold. Det må også tas hensyn til matvarenes plass i kostholdet, dvs. hvor mye det spises av de ulike matvarene. Ca. 2,5 mg jern finner vi i ca. 100 g grovt brød (3 skiver), og i 50 g persille (6 bunter!). Inntaket av jern i norsk kosthold fordelt på matvarene er: korn, brød m.m. 34 %, kjøtt, blod og innmat 20 %, poteter 4 %, grønnsaker, frukt og bær 12 % og annet 30 %. Vi ser at kornvarer er vår viktigste jernkilde. Brødmåltider vil inneholde mer jern hvis man spiser grovbrød eller helkornbrød i stedet for loff.


Jernabsorpsjon

Kroppens behov for jern, kostens innhold av jern og kostens sammensetning er viktig for jernopptaket. Små jernlagre eller økt produksjon av røde blodceller fremmer prosentvis opptak av jern.

Kostjernet består stort sett (90 %) av ikke-hemjern. Ikke-hemjern i kjøtt, fjærfe, fisk/skalldyr, egg og melk forekommer som ferritin, hemosiderin og laktoferrin; i korn, grønnsaker og frukt som ferrikomplekser med og uten organiske syrer. Ikke-hemjernet spaltes av magesyren i magesekken, deretter dannes det enten løselige forbindelser som kan tas opp i tolvfingertarmen eller uløselige forbindelser som ikke tas opp. Toverdige jernforbindelser tas opp bedre enn treverdige, slik at askorbinsyre (C-vitamin) som reduserer ferri- til ferrojern, er en viktig fremmer av jernopptaket. I tillegg danner C-vitamin en spesiell binding med jern, et chelat, som tas opp som sådan av tarmcellene. Enkelte andre syrer, som sitronsyre og melkesyre, og en faktor, «kjøttfaktoren», (antagelig et peptid) som dannes under fordøyelsen av kjøtt, fjærfe, fisk og skalldyr, bedrer også opptaket av ikke-hemjern. Jernbindende fenoler i f.eks. te og kaffe og en fosfatrik forbindelse, fytinsyre i kornvarer vil hemme jernopptaket. Ved langvarig heving av deig vil enzymet fytase spalte fytinsyren og derved motvirke dennes hemmende virkning.

Ca. 10 % av det totale kostjernet er hemjern som finnes i kjøtt, fjærfe og fisk, i gjennomsnitt 40–50 % i disse matvarene. Hemjernet tas opp mer effektivt enn ikke-hemjernet, fordi det påvirkes svært lite av kostens sammensetning.

De generelle retningslinjene for et helsemessig riktig kosthold vil gi et best mulig kosthold også med hensyn til jern. Hos grupper som kan få for lite jern gjennom kosten, bør det viktigste tiltaket være å motivere til økt forbruk av jernrike matvarer, først og fremst korn og sammalt mel. For å øke jernopptaket bør man bruke pålegg av fisk og kjøtt (magert) i brødmåltidene og spise grønnsaker, frukt eller drikke sitrusjuice til. Dessuten bør man unngå te og kaffe til slike måltider

Generelt kan man si at jern finnes i så små mengder i kostholdet at skadelig store jernmengder ikke kan hope seg opp på grunn av for mye kostjern. Skadelig jernoverskudd i lever kan skyldes: økt jernabsorpsjon (ved arvelig tilstand; f.eks. primær hemokromatose), mange blodoverføringer eller jerninjeksjoner, eller langvarig bruk av store jerndoser uten at det er behov for det.

Kronisk jernoverskudd fører til at «fritt jern» kan felles ut som jernsalter i cellene og skade cellenes struktur og funksjon. Dertil deltar fritt jern i reaksjoner som kan skade cellemembraner. Cellene beskytter seg mot opphopning av fritt jern ved å pakke lagerjernet inn i et proteinskall, men kroppens lagringskapasitet er begrenset. Det har lenge vært kjent at jernoverskudd i lever kan føre til fibrose, cirrhose og eventuelt leverkreft i individer med primær hemokromatose. Senere har man påvist at ved sykdom kan jern, selv hos individer med normale eller lave jernlagre, også være ansvarlig for vevsskader. Ved en rekke sykdommer dannes superoksid anion radikaler. Jern avgitt fra ferritin vil katalysere dannelsen av toksiske hydroksil radikaler.

Jern er også giftig hvis det inntas i større mengder på en gang (akutt jernforgiftning). Barn kan få alvorlige forgiftninger ved inntak på 1 g. Alle jernpreparater skal derfor oppbevares utilgjengelig for barn.

Det er viktig å merke seg at ved trinn 1 og 2 er hemoglobinkonsentrasjonen fortsatt normal.


Forebygging gjennom kosten

Jernmangel bør først og fremst forebygges med et godt kosthold, men visse grupper kan ikke dekke jernbehovet bare via kosten. Risikogrupper for jernmangel er grupper med lavt energiinntak som spedbarn og småbarn, eldre og personer som slanker seg, og grupper med høyt jernbehov som ungdom i vekst, kvinner i fertil alder og særlig gravide. Kvinner med større enn normale menstruasjonstap (for eksempel spiralbrukere), kvinner med store blødninger i overgangsalderen og blodgivere har høyt jernbehov. Jernmangel kan også forekomme etter andre blødninger, f.eks. ved stadige neseblødninger og stadige lette blødninger fra hemoroider. Friske voksne menn og kvinner etter menopausen har lavt jernbehov og har derfor sjelden eller aldri negativ jernbalanse.

Anemi nedsetter kroppens evne til å transportere oksygen. Tidlige symptomer på anemi er tretthet og slapphet (NB. Dette er også symptomer ved jernoverskudd), andpustenhet, svimmelhet og nedsatt arbeidskapasitet. Tegn på alvorlig anemi er blek hud, tørre slimhinner, rask puls og hjertesvikt. Ved jernmangel uten anemi, dvs. tomme eller lave jernlagre, bør man ta et lavdose-jerntilskudd til kosten. Jernmangelanemi behandles med høyere doser, for eksempel 60–120 mg jern per dag, til anemien er kurert, deretter overgang til lavdose. Behandling med høye jerndoser bør følges med kontroll hos lege, dvs. måling av både hemoglobin og jernlagre (serum-ferritin).


Forstoppelse

Jernpreparater kan ofte føre til forstoppelse eller diaré, men dette gjelder vanligvis ved høye doser. Jernpreparater bør tas utenom måltider, slik at dette jernet ikke vil påvirke opptaket av kostjernet eller andre mineraler, som for eksempel sink.

Jern er også giftig hvis det inntas i større mengder på en gang (akutt jernforgiftning). Barn kan få alvorlige forgiftninger ved inntak på 1 g. Alle jernpreparater skal derfor oppbevares utilgjengelig for barn.

Kilde:www.helsedirektoratet.no


ANNONSE
Annonser

 

Sett som startside | Legg i favoritter

Copyright © 2000 - 2017

Informasjon du finner på Fjalar sine nettsider erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell og har ikke forebyggende, helsebevarende eller rehabiliterende mål. For en sikker vurdering av medisinske problemstillinger, bør du rådføre deg med din kontaktperson innen helsevesenet.